Foredrag som trekker linjer mellom idrettsprestasjoner og bønder i verdensklasse. Tanker om hvordan vi kan skape både sunt jordsmonn og sunne idrettsutøvere.

Innlest versjon med tilhørende lysbilder:

Manus:

[Intro — løst og fast]

Det er mye spennende og interessant som har blitt formidlet så langt i dag, så det er en stor glede for meg å få lov til å bygge videre på det!
Jeg har valgt en ambisiøs tittel. De neste 15 minuttene vil jeg bruke til å fortelle om hva som har skjedd i mitt liv, som gjør at jeg har en klar visjon om hvordan vi i fremtiden kan oppleve et sunnere jordsmonn og sunnere idrettsutøvere. Målet er at noen i salen blir inspirerte!

*I mars 2005 opplevde jeg noe som mange hardtsatsende langrenns-tenåringer drømmer om. Jeg fikk gå 1. etappe for Norge i stafetten i jr. VM. Med Petter Northug, Ronny Hafsås og Emil H. S. på de neste etappene vant vi sølvmedalje. *Gullet gikk til Russland.    
En uke etter jr.-VM sikret jeg andre plassen i NC sammenlagt. Petter N. var den eneste som hadde sanket flere poeng gjennom sesongen.

Innenfor idrett er det mange høyere nivåer å strebe etter, enn mine prestasjoner i juniorklassen. Likevel vil jeg ubeskjedent påstå at det jeg oppnådde ikke kommer av seg selv. *Forbildet i oppveksten var Bjørn Dæhlie, og her er en liten samling bilder som er betegnende for hovedhistorien i familiealbumet:
*- Mye ute på tur med familien. I Nordmarka og den norske fjellheimen.
– Det gjaldt å drøye skisesongen så lenge som mulig…
*- Høy konkurranseaktivitet innen både langrenn, løping og orientering fra ung alder

Ti år etter min beste junior-sesong, og tre år etter at jeg valgte å avslutte konkurransesatsningen, er jeg fortsatt opptatt av trening. Jeg elsker å holde meg i såpass god form at jeg jevnlig kan få oppleve den gode følelsen av at kroppen fungerer. På dager med boblende overskudd og raske ski er det fortsatt gøy å leke *Bjørn Dæhlie.

Men langrennskongen er har fått selskap i statusen som forbilde. Det har også kommet inn en bonde.*

I den nordre delen av Virginia lever og arbeider den lidenskapelige bonden Joel Salatin. Jeg har ikke møtt ham personlig, men etter å ha lest bøker og artikler av ham, og i tillegg sett utallige foredrag og videoer med Joel på YouTube har han gjort en uslettelig inntrykk. Joel er en utrolig formidler av entusiasme, fremtidstro og jordnær kunnskap.

La meg dele noe av det Joel har lært meg:
1: *Kuer er skapt til å spise gress. Det er jo barneskolekunnskap at kuer er drøvtyggere. Og en drøvtygger er ikke skapt til å spise korn. Derfor har det konsekvenser for kuenes helse når de blir foret med kraftfor som hovedsakelig er basert på korn, mais og soya.

2: *Gress har en sigmoid vekstkurve. Først vokser gresset sakte, så skyter det i været, før veksten avtar og gresset sakte men sikkert dør. Det vil si at for å optimalisere gressveksten, må gresset mest mulig av tiden befinne seg i den vekstpregede «tenåringsfasen».

Dette er helt essensielt for hvordan Joel flytter rundt på den store kuflokken sin til en ny «salad-bar» hver dag.

*Ved hjelp av flyttbare elektriske gjerder, blir kuene holdt innenfor et gitt areal. Dette simulerer hvordan beitedyr i et naturlig miljø vil holde tett sammen for å beskytte seg mot rovdyr. Når gresset i innenfor et området er beitet tilstrekkelig ned, blir kuene ledet til et nytt område. Joel etterligner altså beitemønsteret til beitedyr som lever vilt i naturen. *Kuene nærer jordsmonnet gjennom sin avføring, masserer jordsmonnet med sine kløver og trimmer altså gresset ved å spise av det.

Og apropos avføring, her kommer en ny gjeng inn i bildet: Hønene! *Tre dager etter at kuene er blitt flyttet fra et nedbeitet området, begynner det å bli mange og saftige fluelarver i kumøkka som ligger igjen.

Dette er snadder for hønene, som har dette som en perfekt proteinkilde. Det er også derfor man alltid vil se fugler følge etter beitedyr i naturen. Med sin fråtsing i fluelarver gjør hønene en viktig saniterings-jobb. Samtidig er de med på å spre kumøkka utover bakken slik at gjødslingseffekten øker. I tillegg til at de jo også bidrar med sin egen «hønsegjødsel».
 
* Denne fantastiske symbiotiske dansen mellom gress og dyr er naturens egen, svært effektive måte å bygge næringsrikt jordsmonn på.

For Joels del betyr det at hans beiteområder har fem ganger så høy gressproduksjon enn hva tilfellet er for den gjennomsnittlige bonden innenfor samme region. Det har mye å si for hvor mange kuer man kan drive med.

Snakk om prestasjon!
– Og snakk om gjennomtenkt filosofi!

Det er ikke først og fremst tall fra forskerhold som overbeviser meg om at økologisk matproduksjon er det beste. Erfaringsbaserte praksiser, ydmyke holdninger til naturen og respekt for skaperverkets design er det som gjør at jeg har tro på at øko-jordbruk er til det beste. De øko-bøndene jeg har møtt har noen fellestrekk som gjør at jeg raskt får tillitt til disse menneskene.

Og med min idrettsbakgrunn så jeg med en gang paralleller mellom Joels praksis og treningsprinsipper jeg kjente igjen fra idretten. Fremgang kommer gjennom riktig belastning, etterfulgt av tilstrekkelig med hvile. Verken overtrening eller undertrening. Verken overbeite eller underbeite. Variasjon av bevegelsesformer. Kuer etterfølges av høner. Bygge jordsmonn. Bygge helse.
Eller forresten … 
Bygge helse samtidig som man driver med prestasjonsidrett? Det var det kanskje ikke så mye snakk om da jeg holdt på med langrenn. Unngå skader og sykdom, ja, jo det var et viktig poeng, men samtidig var det en holdning om at hvis man aldri var skadet eller syk, så trente man for lite. Og sykdoms- og skadeforebyggingen handlet veldig mye om å være forsiktig. Unngå smitte, unngå å bli kald osv. Greit nok det, men det manglet fokus på hva man kan gjøre for å bli mer robust.

Når jeg ser tilbake skulle jeg ønske at jeg hadde møtt Phillip Maffetone før jeg hadde vært igjennom 5 år med antidepressiva og stoffskiftemedisiner.
*Dr. Phil Maffetone var treneren til bl.a. triatleten, Mark Allen, som vant Ironman Hawaii seks ganger i perioden 1989-1995. Maffetones grunnleggende setning, som gjelder for alt han gjør som trener, er enkel: Never sacrifice health for fitness. Det går an å være på et høyt prestasjonsnivå innenfor idrett, uten å ha spesielt god helse. Men det går bare for en stund, og idrettsutøvere i denne ubalansen vil alltid bli satt tilbake av sykdom og skader før de har nådd sitt idrettslige potensial.

*Fra januar 2008 til høsten 2013 var mitt liv et forvirrende kaos av lite energi, dårlig konsentrasjon, rastløshet, vanskeligheter med å ta valg og lav selvtillit. Også kalt depresjon. I perioder på opptil et år kunne riktignok solen skinne, og da kunne jeg glimte til på idrettsbanen.  Med disse svingningene syntes psykiateren at jeg kvalifiserte til bipolar lidelse.
Smellen i 2008 ble forklart med at jeg hadde blitt utbrent. Fra høsten 2006 hadde jeg nemlig studert siv.ing. nanoteknologi på fulltid ved siden av treningen, i tillegg til å være engasjert i andre prosjekter.

*Interessen for kosthold og jordbruk kom for alvor høsten 2011. På den tiden var jeg i USA. Nærmere bestemt Northern Michigan University, på et skistipend og opplevde at jeg fungerte mye bedre når jeg kuttet ut gluten og melk. Etter bare noen dager med gluten- og kasein-fri mat var det som om tåken lettet. En kveld stod jeg med medisinene i hånden, og opplevde det som om jeg kom til å brekke meg hvis jeg tok dem.

Jeg har ikke tatt psykofarmaka siden, og trodde at nå hadde jeg fått orden på utfordringene mine.
*Etter en fantastisk morsom vinter i 2012, kom likevel symptomene tilbake utpå høsten. Tilbake i Norge ble det konstatert at jeg hadde lavt stoffskifte. *– En tilstand som er mest vanlig hos middelaldrende damer i overgangsalderen. Frustrerende nok for dem, og absolutt ingenting å rope hurra for når man er 26. Jeg trodde imidlertid fortsatt på at kosthold kunne gjenopprette hormonbalansen og biokjemien i kroppen, så jeg fortsatte å søke og lese.
*Sensommeren 2013 satt jeg i hagekolonien og leste boken til Phil Maffetone. Jeg hadde blitt tipset om ham av Kari Øyre Slind, som selv hadde ulike helseutfordringer på dette tidspunktet. I helgen slo hun igjennom med 2. og 3. plass på Beitostølen.

Maffetone bekreftet mye av det jeg hadde lest om kosthold, men fylte samtidig ut noen området jeg fortsatt hadde vært usikker på. Gjennom hvordan han beskrev idrettsutøveres sårbarhet for å komme i physcial, chemical, emotional unbalance kastet han et lys over historien min på en måte som gjorde at jeg med ett så sammenhenger jeg ikke hadde sett før. Og plutselig var det som om hele sykdomshistorien min egentlig var ganske logisk. Jeg begynte å følge rådene hans for ernæring og trening. Og med ny kunnskap og begeistring for fytokjemikalier fikk blåbærturene en helt ny mening. *Jeg følte meg som Miraculix der jeg gikk med bærplukkeren i skogen. Kostholdet var fortsatt fritt for melk og gluten, men jeg ryddet plass til å få inn enda mer grønnsaker, sunt fett og gode proteinkilder. De siste to årene har jeg fungert bra i hverdagen uten stoffskiftemedisiner.

Jeg er ikke alene om å oppleve at kostholdsendringer kan gjøre store positive forandringer. Derfor er det så spennende at blant veldig mange av de andre jeg har møtt som har lignende erfaringer; også har blitt opptatt av hvordan maten er produsert. For min del er det nærmest intuitivt at dersom mat kan ha så mye å si for meg som menneske, så gjelder vel det også for maten selv. Maten spiser jo også mat! Maten lever også et liv!

Dermed er det en ting jeg har blitt opptatt av at sies alt for sjeldent, og i alle fall alt for sent:
*Av jord er du kommet! For å få bra mat, er vi totalt avhengig av et vitalt jordsmonn.

*Når jeg blar i albumet er det noen bilder som skaper blandede følelser i meg. I dag ser jeg på det å nære kroppen på hvitt sukker og raffinert mel, som det samme som å nære jordsmonnet på kunstgjødsel. *Man tilfører nok næring til at man kan fortsette aktiviteten. Men kroppen må grave i «sparekontoen» for å supplere med mineraler og vitaminer til energiprosessene. *Å spise hvitt sukker og hvitt mel er derfor som å drive gruvedrift på kroppens vitamin- og mineral-lagere. Kanskje er det slik at dette kan være en vesentlig del av årsaken til såkalte overtrente idrettsutøvere med en lang liste av langvarige betennelsestilstander, slitenhet og andre diffuse symptomer. Mineral og vitamin lagrene i kroppen er i ferd med å gå tomme. *Organer, kanskje særlig binyrene, bukspyttkjertelen og skjoldbruskkjertelen, har jobbet på spreng over lang tid med for dårlig tilgang på råstoff. Til slutt leverer de inn sykemelding og tar pause fra tjenesten. Derfor bør kanskje trenere som jobber med utslitte idrettsutøvere se nøyere på kostholdet, før de begynner å fokusere på detaljer i treningsdagboken.

*På samme måte som mangelfull ernæring går hånd i hånd med medisiner hos mennesker, er det en klar sammenheng mellom bruk av kunstgjødsel og sprøytemidler i jordbruket. *Med de riktige byggeklossene tilgjengelig klarer plantene å utvikle sitt eget immunsystem mot sykdom, og forsvarsmekanismer mot skadedyr. Vitaminer, antioksidanter, fytokjemikalier og bitterstoffer, er i utgangspunktet dannet i maten som del av matens eget immunsystem. *For meg gir det mening å tenke at når jeg spiser mat som i seg selv er sterk og vital, så styrker det min egen organisme.

Dette er altså historien om hvordan jeg ble opptatt av økologisk jordbruk. Og noen hovedargumenter jeg, med mine idrettsbriller, finner for hvorfor økologisk mat er til det beste for både mennesker og natur.
Den siste delen nå vil jeg bruke til å snakke om noen drømmer og visjoner for fremtiden. Tittelen lover jo tross alt en superduo.

Har du noen gang merket den herlige energien i en skikkelig high five?

*Her har dere et high five mellom en løper og en bonde. Et positiv, energiskapende møte mellom to personer som har et lidenskapelig forhold til det de holder på med.
Jeg har et håp om at denne tegningen kan bli en inspirasjon og motivasjon for idrettsutøvere og bønder til komme hverandre i møte for å skape noe bra.
Hvordan kan idretten komme inn som et positivt element i øko-jordbrukets symbiotiske-runddanser?

Her er noen High Five ideer:
*- Idretten og idrettsutøvere er bjellesauer i samfunnet. Hvis flere av våre idrettshelter og idretten som samfunnsaktør begynner å si JA til økologisk mat, og begynner å bli opptatt av hvordan mat er produsert, så vil større deler av befolkningen å følge etter.
*Å spise er en jordbruksmessig handling. Våre forbrukervalg teller. Prøv å være litt visuell. Kjøper du et fenalår fra en ærlig, bevisst bonde, så bidrar du til at denne bonden kan fortsette med sin sauer.
*- Snakk med bønder! Fortell hvor stor pris du setter på den jobben de gjør. Ikke alle er idrettsutøvere. Ikke alle er bønder. Men vi kan hjelpe hverandre til å holde på med det vi liker best. Idrettsutøvere er avhengige av sponsorer for å holde på på fulltid. Bønder er avhengig av kunder. Når du velger å bruke pengene dine på mat som er produsert på en god måte, se på deg selv som en stolt sponsor av denne næringen!
* – Her ser vi noen av USAs beste langrennsløpere som har vært på sin lokale gård og hentet ukens pose med grønnsaker. Idrettsklubber og treningsgrupper kunne utnyttet sine faste møtepunkter til distribuering av jordbruksvarer kjøpt direkte fra bonden. Da går mindre av pengene bort til mellomledd. 

*- Tenk på all tid og penger som brukes på utstyr og glidprodukter innen langrenn. Tenk om vi hadde vært like opptatt av mat!  *Med mer bevisste idrettsforeldre og –utøvere burde skirenn, små og store mosjonsløp, fotball- og håndballturneringer være perfekte arenaer å sette opp et passelig stort Bondens Marked.
*- Servering på idrettsarrangementer. Dette skal vi snart få høre mer om. Jeg vil bare i denne sammenhengen benytte sjansen til å gi et hett tips: Markset’s Brødmix!   
*- Ta idrettsernæring til et nytt nivå. La oss kalle det «Miraculix rollen». Det å skaffe sesongbaserte, lokale kvalitetsråvarer og lage mat til idrettsutøvere blir en viktig rolle som flere kan finne glede, mening og stolthet i. Har finnes det allerede eksempler: Henrik Orre, kokk for Team Sky, og Arne Brimi som gjennom 90-tallet var tett på langrennslandslaget. 
*- Hva vi er villige til med tanke på langrenn? Tenk på hva det tok av tid og energi å få i stand løypene til helgens åpningsrenn på Beitostølen. Skapte nasjonalt engasjement. *Hva med å også bruke kreftene, kreativiteten og energien på noe som virkelig betyr noe. – Også for jordsmonnet og meitemarkene. Jeg tror det finnes «idrettshoder» der ute som kan bidra til nye innovasjoner innenfor jordbruket. Design og sammensetning av ulike komponenter. Utstyr etc. 
*- Finne arbeidsoppgaver på gården som kan fungere som bra grunntrening. Muligheten til å bygge en solid og allsidig fysisk grunnmur uten at man tenker på det som trening. Fysisk aktivitet som gir mening i seg selv.
Inspirert av tidligere langrennløpere som var tømmerhuggere. Ikke glem dagens utøvere heller. Petter N. Therese Johaug og Marit Bjørgen har alle vokst opp på gård.

Da passer det også bra som avrunding å slutte sirkelen med noe som aldri har sluppet meg, og det var hvordan jeg sommeren før jr.-VM sesongen jobbet som skogsarbeider for Løvenskiold. *Min oppgave var å oppsøke hugstfelt for å sjekke treforyngelsen.

Mens jeg travet rundt i tunge sko og med sekk på ryggen, så jeg for meg at jeg skulle gå fort på ski til vinteren. Og med Johan Kaggestads humrende stemme inni meg hørte jeg ham kommentere: «Vi skal være klar over det folkens; gutten har altså gått og telt trær hele sommeren!»

Måtte nye generasjoner med idrettsutøvere få oppleve noe av det samme. Fysisk arbeid med mening bygger innseig styrke og mental klarhet. *Og vi kan alle bli bidragsytere til et levende og sunt jordsmonn!

Takk for meg!